Modernitet
Oppgave 1
- Hva menes med modernitet?
- Hvilket bilde på det moderne blir trukket fram her?
- Når starter denne moderniseringsprosessen?
- Hva ligger i dette nye fremskrittssynet?
- Hva ligger i det nye frihetssynet?
- Hvilket nytt verdensbilde er det som nå trer fram?
- Hva ligger i dette nye menneskesynet?
Oppgave 2
- Hvordan vil du forklare at vitenskapen får en større rolle?
- Grei ut om sentrale vitenskapspersoner som stod bak dette nye verdensbildet.
Oppgave 3
Charles Darwins utviklingslære er fremdeles under debatt. Hvilke motstridende syn er representert i denne debatten?
Fagstoff
Den store tekniske revolusjonen 1850–1920
Om perioden 1850 til 1920.
Huskelappen
Modernismen er preget av tro på framtida og fokus på individets rettigheter og muligheter.
Teknisk utvikling gjorde at mange nye medier vokste fram på slutten av 1800-tallet.
Filmen ble det andre store massemediet ved siden av avisen.
Mange nye aviser oppsto som talerør for de politiske partiene, både nasjonalt og regionalt.
Nye medier
På 1870-tallet startet de første eksperimentene med opptak av lyd og fremstilling av levende bilder .
Thomas Edison fikk ideen til fonografen (lydopptakeren) i 1877. Klikk på bildet for å se hvordan en fonograf fungerer.
Fotografen Eadweard Muybridge var en av de første som framstilte "levende bilder" på 1870-tallet.
Her spilles stillbilder fra veddeløpsbanen av i rask rekkefølge slik at det skapes en illusjon av bevegelse. Klikk på bildet for å se animasjonen.
Kinematografen, som var et system for visning av film, ble utviklet av franskmennene Auguste og Louis Lumière i 1885.
Moderniteten handler om en ny måte å se tilværelsen på.
Modernitet og tro på framtida
Industrialisering og en strøm av nye tekniske oppfinnelser i siste del av 1800-tallet var en del av en moderniseringsprosess som har røtter helt tilbake til 1400-tallet. Det moderne mennesket tror på framskrittet og har en forestilling om at det gode ligger i framtida. Samfunnsordninger er ikke forutbestemt. Mennesket har frihet til å forandre verden ut fra egen fornuft.
I de første fasene av norsk mediehistorie flyttes fokuset fra det kollektive til det individuelle og enkeltmenneskets genuine rettighet som borger i samfunnet. Så tidlig som i 1739 fastslo Lov om Almueskole at barn på bygdene hadde plikt til å gå på skole. Men den nye skoleloven av 1860 presiserte at skolen ikke lenger bare skulle gi barna "en kristelig oppdragelse", men også gjøre dem til gode statsborgere.
Byene vokser
Den industrielle revolusjonen endret produksjon og samfunnsliv. Industribedriftene hentet arbeidskraft fra bygdene, og befolkningstallet i byene vokste. Produksjon og distribusjon av massemedier var sammen med leseopplæring viktige forutsetninger for utvikling av det moderne norske demokratiet i perioden 1850–1920.
Folk reiste fra bygdene til byene med jernbanen, og passasjerene ble et marked for lesestoff. I 1890-årene etablerte J.B. Narvesen kiosker på jernbanestasjonene. Her ble det solgt aviser og tidsskrifter til de reisende.
Nye medier ser dagens lys
De store tekniske framskrittene gjorde at mange nye medier vokste fram i denne perioden. Eksempler er telegrafen, telefonen, grammofonen og fotografiet. Kommunikasjon via telegraf og telefon endret kommunikasjonsmønsteret og knyttet de ulike landsdelene tettere sammen.
Ny teknologi gjorde det etter hvert mulig å framvise "levende bilder". Filmen ble det andre store massemediet på slutten av 1800-tallet og etablerte seg raskt som et sentralt underholdningsmedium.
Parlamentarismen
Ifølge Grunnloven i 1814 skulle makten deles mellom kongen, Stortinget og domstolene. Kongen valgte selv hvem som skulle være medlem av regjeringen (kongens råd). Etter hvert oppsto det en maktkamp mellom de folkevalgte og den svenske kongen om hvem som hadde den overordnede makten i landet.
I 1884 ble parlamentarismen innført i Norge. Parlamentarisme innebærer at et flertall i Stortinget kan felle regjeringen. En regjering må altså sette sammen slik at den avspeiler maktforholdene i Stortinget. I 1880-årene ble det etablert politiske partier som støttet ulike regjeringsalternativer. Først ut var Venstre og Høyre i 1884, deretter Arbeiderpartiet i 1887 og Bondepartiet i 1920.
Parlamentarismen førte til en kraftig vekst i antall aviser i Norge. Avisene fungerte som partipolitiske talerør, både på nasjonalt og regionalt nivå, helt fram til 1970-tallet.
